FOR SENT

Den endelige handlingens (å)steder

For noen år siden syklet jeg over Golden Gate Bridge. Broen er ikke gyllen, men rød. Navnet kommer ikke av fargen, men av at den henger over Golden Gate, som er navnet på munningen av San Francisco-bukten i Stillehavet. Jeg syklet med en spesiell stemning, en blanding av vemod og spenning, av noe farlig. Jeg var selv ikke i fare, men det var et utrygt sted. Den røde broen var ikke bare et sted, men et åsted. Forskjellen på et sted og et åsted er at det på åstedet har skjedd noe alvorlig. 

Forklaringen på mitt humør var såre enkel. Dagen før hadde jeg overvært en pressevisning i San Francisco av The Bridge. Det er en klok og absolutt tanke- og følelsesvekkende dokumentarfilm om Golden Gate Bridge som ett av de stedene i verden der flest mennesker tar livet av seg.

Regissøren Eric Steele og hans team filmet broen i dagslys fra to forskjellige opptakssteder gjennom hele 2004. Slik festet de nesten alle årets tjuefire selvmord til film. Og det påstås at de fikk avverget enda flere. Brospennet er 1 280 meter.

 

Det er et fall ned til vannet på 67 meter. Det tar fire sekunder. Ytterst få overlever. Valg av åsted er selvsagt ikke tilfeldig. Symbolsk er broen noe som fører en fra en tilstand til en annen. Ved å hoppe fra broen over Den gylne porten, blir symbolet helt konkret, fra liv til død. 

 

Kunnskapen om selvmordene ladet broen for meg. Den vil for alltid være mer enn en bro. 

                      Jeg husket denne sykkelturen da jeg møtte kunstfotograf Charlie Fjätströms No one left to blame. Det er landskapsbilder fra hele verden, også urbane landskap. Dette er også ladete landskaper, og det er fotografen som lader dem gjennom å ramme dem alle sammen inn. Rammen er også her selvmordet. Alle fotoene er fra steder som hyppig blir brukt til å ta livet av seg. 

Jeg var nylig på besøk i Moskva. Stalinepokens stolte T-banesystem i den russiske hovedstaden er virkelig verdt et besøk med sin storslagne skjønnhet, med sin arkitektur, mosaikker og kunst. Moskva er Europas største by, og nye stasjoner kommer til. Charlie Fjätströms prosjekt fikk meg til å ta omveien til en av de nyere, Dostojevskaya. Den kunstneriske utsmykningen henter temaer fra Fjodor Dostojevskis roman Forbrytelse og straff. Etter dette fotokunstprosjektet vil denne stasjonen for meg alltid være mer enn et tilfeldig stoppested. Fotoprosjektet har ladet den. Charlie Fjätström har gjort stedet til et åsted.

Dette er altså en T-banestasjon hvor påfallende mange har hoppet foran toget.

 

Charlie Fjätström fra den grissgrendte bygda Orrmo i Härjedalen i Sverige har lenge arbeidet med selvmord som tema. Det var ikke noe jeg hadde tenkt spesielt mye på, skriver han selv, men brått ble det noe som han ble tvunget til å tenke på. Han har fortalt meg om selvmord nær ham. Ja, erfaringene med selvmord, om vi er nærstående eller et vitne, tvinger oss til å tenke over det. For etterlatte etter selvmord er det absolutt umulig å la være.

Hva vil han med sine kunstprosjekter om de selvmyrdete? At vi diskuterer, selvfølgelig, åpent, avtabuiserer, at vi sammen og hver for oss utforsker slike fenomener, er genuint interesserte og forsøker å forstå. Og at vi ikke ender opp med bastante standpunkter. Han vil unngå «ensidigt tyckande». 

Selvmordet blir historisk og aktuelt tilskrevet en rekke forskjellige og motsigende meninger, sinnelag og moral: Modig, feigt, ærefullt, æreløst, altruistisk, egoistisk, en forbrytelse, syndig (Judas), et valg, en impuls, en tvangshandling, sykdom, forståelig og uforståelig – og så videre.  

                      Rent filosofisk er det selvsagt slik som Albert Camus skriver i åpningen av sitt essay Myten om Sisyfos fra 1942: «Det eksisterer kun ett eneste filosofisk problem – og det er selvmordet. Å ta en avgjørelse om livet er verdt å leve eller ikke, er ensbetydende med å besvare filosofiens fundamentale spørsmål.» 

                      Det er mer enn filosofiens største problem, det er faktisk livets største spørsmål: Å være eller ikke være. I skrivende øyeblikk er jeg alene hjemme, uproblematisk uglad og ensom, dog sammen med hunden og katten. Jeg ser på dem der de sover rolig. Dyrene tar ikke livet sitt, har jeg lært. Det er altså noe med den menneskelige bevisstheten som gjør at vi har dette mentale rommet til å handle når vi erfarer uutholdelig meningsløshet eller smerte. Det er vel mest på godt?

Skjønnlitteraturen kan være én kilde til å utforske det suicidale. Vi kan lese og kanskje bli klokere av Shakespeare, Leo Tolstoj, Gustave Flaubert, Virginia Woolf, Jorge Luis Borges, Graham Greene, Primo Levi, Emily Dickinson og mange mange flere. En av de største litterære selvmorderne er vår egen Henrik Ibsen. En gang telte jeg antall selvdrepte hos Ibsen. I farten husker jeg ikke hvor mange. Både Hedvig i «Vildanden» og Hedda Gabler dør for egen hånd. I skuespillet «Rosmersholm» er det intet mindre enn tre stykker som kaster seg i fossen. Det er flere. Ibsen er en meget stor psykolog, samtidig med Freud og Nietzsche, i utforskningen av det moderne menneskets sosiale og mentale anfektelser og spasmer.

 

Samfunnsforskningen er selvsagt også opptatt av dette. I sin klassiker Selvmordet fra 1897 laget sosiologen Émile Durkheim forskjellige kategorier for hvordan samfunnsmessige forhold kunne gjøre livet meningsløst. Han var ikke minst opptatt av hvordan det sosiale løste seg opp og dermed tappet enkeltmennesket for mening og sammenheng.

                      I mitt eget fag psykiatri har det handlet mindre om samfunnet og det sosiale og mer om sinn. Medisin som fag og tenkning har i dag så stor definisjonsmakt over våre liv, at det er blitt vanskelig å forestille seg selvmord som noe annet enn en ytring av psykiatri. Tar friske mennesker livet sitt?

 

Jeg lever tettere på selvmord og suicidalitet enn en del andre. Det er riktignok utelukkende i kraft av å være lege. Jeg har selv aldri opplevd at noen svært nær meg eller i egen familie har tatt sitt eget liv. Selvmordet som faktisk erfaring, altså ikke som selvmordsrisiko, men som udiskutabelt faktum, handler for meg mest om å være sammen med dem som kalles etterlatte. 

                      Katastrofen er da en realitet. Den er ugjenkallelig. De etterlatte kan føle at verden håner dem. Det gjør den ved å insistere på normalitet. Folk står opp og spiser frokost, de går på jobb som alle andre dager, togene går, butikkene er åpne, bilistene stanser for røde lys, som om intet har skjedd. Det er jo noe fatalt som har skjedd. Selvmordets sterkeste effekt på meg, altså som lege, er opplevelsen av det absolutte for sent. 

 

Vi er grunnleggende sosiale. Vi er avhengige av kontakt, av tilknytning, av at det er bånd mellom deg og meg. Vi trenger respons. 

                      Så er båndet ugjenkallelig og brått revet over. Vi ønsker oss en forklaring, og får den aldri. Vi skulle gjerne ha reparert noe stort eller lite mellom oss, men får aldri gjort det. Vi skulle gjerne ha sagt unnskyld, men det blir aldri mer hørt. Vi skulle selv gjerne ha fått en unnskyldning, men får den aldri. Det strider mot vårt vett, vår fornuft og helse at vi aldri mer får lov til å finne ut av ting sammen. 

                      Selvmord kan handle om den den selvmyrdetes opplevelse av meningsløshet. Mening handler for mange av oss om å være i nær kontakt med andre mennesker. Når kontakten brått rives oss, kan meningsløsheten bli smittsom. 

 

Jeg er opptatt av hvordan følelser kan smitte. 

                      Jeg møter mange etterlatte. Det jaktes etter forklaringer, meninger og siste brev. Kan vi akseptere denne handlingen? Var den et valg, en klar plan, en voldsom plutselig innskytelse, eller var det sykdom? Det var en vondt å tenke at det var en en impuls, som så ble til en varig løsning på et problem som kanskje var forbigående? Det graves dypt i egen mulig skyld. Slik kan mange holde på i mange år. Selvmordet tematiserer oppløsning av vitalitet og mening, og jeg har sett etterlatte gå i oppløsning og miste vitalitet. Jeg har sett partnere bli skilt fordi den ene mener den andre sørger på feil vis. 

 

Jeg har gjort meg godt kjent med Charlie Fjätströms kunstprosjekt No one left to blame. Jeg liker det meget godt. Det er vakre bilder. Det er et personlig godt begrunnet og alvorlig ment prosjekt fra hans side, modnet og modent. Det er verdig om et så følsomt tema, fordi han ikke dytter på oss noe vi må ta klar stilling til. Han inviterer oss estetisk innbydende og forsiktig inn i noen refleksjonsrom. Han viser oss sine kunstfotografier, og så gir han oss en tolkningsramme, selvmordet. Så er resten opp til oss. Han åpner opp for oss, og så får vi finne ut hvor åpne vi er. 

                      Jeg kjenner ikke Charlie spesielt godt, men jeg har et klart inntrykk av at han er en fin fyr. Han vet noe grunnleggende om å leke med alvor. Først og fremst liker jeg det fordi det berører meg. Selvmord kan handle om at alt er blitt likegyldig. Dette er fotografier som handler om at det mulig likegyldige er alt annet enn likegyldig. Selvmord tematiserer meningstap. Hans tematisering av det mulig meningsløse gir mening. 

 

Jeg vil gjerne ha et slikt vakkert landskap innrammet på en vegg nær meg – og hver gang jeg ser på fotografiet, så vil jeg merke at det er ladet. Charlie Fjätström fotograferer steder og åsteder i ett og samme bilde.

 

Finn Skårderud er forfatter, psykiater, professor og stifter av Villa Sult.